Steinalderdiett, lavkarbodiett, Atkins-diett, alle disse kostholdsregimene baserer seg på at mennesket en gang hadde et «naturlig» kosthold, og at dette kostholdet er sunnere for oss en dagens matvaner. Dagens mat har naturligvis gått en mye lenger vei fra kilde til mage enn noen gang før, og vårt kosthold har utvilsomt endret seg. Spørsmålet blir; hvor langt tilbake i historien skal man gå?

steinalderredskaperSteinalderen regnes fra de første funn av steinverktøy for ca 2,6 millioner år siden til jordbruket overtok for rundt 8-10000 år siden (ifølge artikkelen Paleolithic i Wikipedia). Perioden varierer naturlig mye fra verdensdel til verdensdel og fra sted til sted, og var senere mot nord.

Hvis historien har vist noe, så er det at mennesket er det mest tilpasningsdyktige dyret på jorden, og det gjelder også næringsgrunnlag. Men det er en hake. Evolusjonen har kun ett mål, og det er at flest mulig formerer seg. Det å overleve som art betyr ikke nødvendigvis at individene lever lang og sunne liv. Darwins teorier omhandler ikke grad av kos.

Vi er annt til å tenke at evolusjon tar millioner av år, men det er også eksempler på at egenskaper kan utvikle seg over tidsrom regnet i tusenår eller hundreår. Slik er det for eksempel med toleranse for kumelk og for hvete. Disse må nødvendigvis ha oppstått etter jordbrukets fremvekst.

Det er vanskelig å kåre den største revolusjonen i menneskets kosthold, ild, steinredskap eller jordbruk. Ilden er det umulig å tidfeste; alt som kan brenne vil også råtne og forsvinne i det eldste arkeologiske materialet. Steinredskap er lettere daterbart, og vi har altså brukt dem i nærmere 2 og en halv millioner år. Her i Nord-Europa har vi dyrket jorden i kanskje et par tusen år.

Kniver og økser av stein gjorde oss i stand til å ta livet av, og partere, større byttedyr. Ilden tillot oss å konvertere proteinene i kjøtt, fett, grønnsaker og røtter til mer fordøyelig energi. For ikke å glemme at det gjorde maten myk nok til å tygge med våre små og butte tenner. Dermed kunne vi overleve i geografiske områder vi ikke tidligere hadde funnet noe spiselig.

På en måte var fett- og kjøttrevolusjonen en parallell til oljerevolusjonen. Vi fikk plutselig en energiform som kunne lagres og transporteres, og som ga et stort energioverskudd. Dette energioverskuddet var muligens det som skulle til for å utvikle våre abnormt store hjerner, selv om årsakssammenhengen her ikke er dokumentert. Energioverskuddet førte også til en befolkningseksplosjon. Om kjøttøksa og grillen slik sett har vært et gode eller et onde for jorda vår kan debatteres et annet sted.

Steindalderdietten og dets like baserer seg altså på hva mennesker spiste i steinalderen, og antar at vår fordøyelse tilpasset seg dette kostholdet i løpet av et par millioner år. Men hva om evolusjonen som sedvanlig har brukt mye lenger tid? Hva var vi tilpasset å spise før steinalderen?

Her er det sentrale spørsmålet: Hvor langt tilbake skal vi går for å definere et «naturlig» kosthold? Hvis de par millionene år som har gått siden ild- og steinøksevolusjonen er for kort til en tilpasning, hva spiste vi så før det?

dressed chimp in banana shopMenneskeartens opprinnelse er rimelig godt klarlagt, og det er faktisk god vitenskap å si at vi stammer fra apene. Norgesvennen Ida er visstnok en av de eldste primatene vi kan kalle for-moder, og hun levde for 47 millioner år siden. Fra henne og frem til dagens sjimpanser, som er den apen som er nærmest beslektet med mennesket, har primatenes kosthold vært ganske ensartet, nemlig FRUKT. Ja, det finnes unntak. Mange aper spiser en liten andel innsekter. Og sjimpanser spiser noe kjøtt fra smådyr de fanger eller fra hverandres unger. Men andelen av aper som spiser kjøtt er minimal, og andelen kjøtt i kosten til disse apene er minimal.

Hvordan er så apenes fordøyelse tilpasset kostholdet? Fordøyelsessystemet omfatter et hulrom som går fra oris til anus, altså fra munn til rumpe. (Ja, de er forbundet, og ja, det går et hull tvers gjennom deg!)

Fordøyelsesprosessen utfører noe nesten magisk i det den omgjør én livsform til energi for en annen. Prosessen er nesten ufattelig kompleks, og vi har til gode å klare å skape en kunstig fordøyelsesmaskin. (Om vi klarer det, kanskje vi kan virkelig kjøre en bil med «en tiger på tanken», en vittig referanse for de over 50).

Og mens vi snakker om tigre og andre rovdyr: Karnivorer, eller kjøttetere, har en kort tarm og glatt mage, med et surt og ugjestfritt miljø som raskt kan bryte ned muskelvev til aminosyrer. Herbivorer, eller planteetere derimot, har en mage dekket av tynne hårlignende utvekster, og en tarmflora av bakterier som bryter ned cellulose. En kumage inneholder nærmest en gjærsats av bakterier som produserer fettsyrer kua kan lagre som fett. Andre arter har knapt mage, og gjæringen finner sted i tykktarmen. Fordøyelsen er like variert som skaperverket.

Menneskets fordøyelsessystem er ikke spesielt bemerkelsesverdig i dette perspektivet. Det later ikke til at menneskeapene, eller hominidene, har utviklet noe særegent, for vår mage og tarm ligner stort sett på tarmen til sjimpanser, orangutanger og andre aper. Magene våre bryter ned protein, den lange tynntarmen absorberer sukkerarter, og tykktarmen gjærer og forrråtner det som er igjen.

Vår tynntarm er forholdsvis noe kortere i forhold til hele fordøyelsen enn de andre apenes, ca 25% for mennesket og 46% for sjimpanser. Det kan tyde på at vi har mindre evne enn de andre til å fordøye cellulose fra planter.

Vi ser altså at primater primært lever av frukt, nøtter, blader, innsekter samt nå og da en slenger av en fugl eller firfisle, og at fordøyelsessystemet er noenlunde tilpasset dette. Slik har det vært i 30-50 millioner år.

Vi mennesker har et unikt immunsystem, unike hender og tomler, unik hjerne, men fordøyelsen vår er lite spesialisert og kjedelige lik andre apers. Denne mangelen på spesialisering kan forklare nettopp at vi kan være så fleksible i valg av matsorter.

Noen av oss har utvilsomt utviklet en mage som tåler laktose, mens andre får diaré av kumelk. Det kommer an på hvor dine forfedre bodde i de siste tusen år. Kanskje vi også har utviklet oss til å tåle kjøtt bedre enn før. Det betyr derimot IKKE at kjøtt og melk er SUNT, eller enda mindre at det er NØDVENDIG for et langt og lykkelig liv.

Dersom vi gjorde en rask tilvenning til kjøtt i steinalderen kan det jo like godt hende at dette ble reversert i løpet av en jordbruksalder der vi primært levde av bakt og gjæret korn (brød og øl).

Vi må også huske at vår fordøyelse ikke bare er et resultat av adaptasjoner i våre egne gener, men også i utvikling av mikrobene som finnes i magen vår. Selv om bakteriene i kroppen din bare utgjør et par liter i volum, er det ifølge Scientific American et større antall bakterier i deg enn det er celler i kroppen.

Det er kanskje ikke noe klart svar på hva som er vår «naturlige» diett. Evolusjonen gjør det beste ut av tilgjengelige ressurser. Skaperverket endrer seg hele tiden, og vi ser aldri evige, optimale eller ideelle løsninger. Naturens jobb har vært å prøve å drepe oss, og vår jobb har vært å overleve av det vi fant, enten det var kjøtt, larver, salat eller frukt.

Jeg har nå valgt å baserer kosten min primært på frukt. Det er en spennde overgang som ikke alltid er lett. Hemmeligheten kan jeg avsløre: Jukse ofte og uten dårlig samvittighet; men allikevel nærmer seg målet.

Følg også mine kommende artikler: «Kan jeg overleve på bare frukt? -Nei, for det har mamma sagt» Og «Er du veganer eller babymorder? -Du kan bare velge én».

Artikkelen er inspirert av Human Ancestors Were Nearly All Vegetarians, en gjesteblogg hos Scientific American i 2012, skrevet av Rob Dunn.

 

 

 

About Ketil Berg